Natt til lørdag 23. januar 1904 ble så godt som hele Ålesund by omdannet til en rykende ruinhaug. Det bodde ca. 10 000 mennesker i det brannherjede området, og flertallet av disse var husville og uten mat og klær. Brannen utløste sympatiaksjoner både innenlands og utenlands, både individuelt og kollektivt. De første hjelpesendingene kom fra de nærmeste byene, men i dagene og ukene etter brannen strømmet det inn hjelp fra nesten hele verden. Månedens dokument representerer én av de mange utenlandske pengegavene. Det er en sjekk pålydende 46 pund og 14 shilling som den sørafrikanske generalagenten for Det Norske Veritas og de Norske Assurandører, konsul Karl Lithman, sendte fra Cape Town 17. februar 1904 til statsministeren i Kristiania.
Da katastrofen rammet Ålesund i 1904 var ikke det nasjonale og internasjonale hjelpearbeidet organisert på samme måte som i våre dager. Ved store katastrofer er vi vant til at nasjonale, regionale og internasjonale nødhjelpsnettverk og hjelpeorganisasjoner går sammen for å mobilisere bistand og håndtere situasjonen. Nødhjelpen som kom til Ålesund for hundre år siden, var en blanding av offentlige bevilgninger og innsamlede penger, mat og klær. Rundt om i Norge ble det gjerne opprettet en såkalt Ålesundkomité som organiserte hjelpearbeidet, og i selve Ålesund var det hele fire komiteer som skulle sørge for husly for de husløse og stå for utdelingen av mat og klær. Pengegavene som kom fra utlandet, synes å ha blitt kanalisert gjennom kommunalkontorene i Justisdepartementet.
Mediene bidrar i stor grad til at katastrofer som brann, jordskjelv, flom og sult får oppmerksomhet og omtale. I våre dager når nyheter om humanitære kriser stuene våre gjennom TV-skjermene i løpet av kort tid. For hundre år siden var telegrafvesenet og avisene de viktigste nyhetskanalene. Selve brannen i Ålesund var godt lesestoff, men i dagene og ukene som fulgte, fortsatte både norske og utenlandske aviser å skrive om byen og ikke minst om all hjelpen som ble organisert så raskt. Én årsak til at brannen i Ålesund ble berømt i nesten alle verdenshjørner, kan ha vært at den var så ødeleggende at folk oppfattet det som om hele byen var brent ned til grunnen.
Brannen i Ålesund utløste giveraksjoner også utenfor landets grenser. Først ute var tyskerne med keiser Wilhelm II i spissen. At det selv hundre år etter brannen er mange som tror at det var keiseren alene som organiserte all hjelpen og gjenreiste byen, skyldes nok hans evne til å lage oppstyr rundt det han gjorde. Men det var ikke bare tyskerne som sendte nødhjelp til den brannskadde byen. Gavene strømmet inn fra Sverige og Danmark, England, Skottland og Ungarn. I Paris i Frankrike ble det arrangert en egen matiné i Sarah Bernards teater til inntekt for brannofrene. Det kom penger fra Chicago i USA, fra Rio de Janeiro i Brasil, fra Argentina og fra Yokohama i Japan.
«att stalla mig i spetsen for en insamling till de brannskadade»
Nyheten om brannen nådde også generalagenten for Det Norske Veritas, konsul Karl Lithman, i Cape Town i Sør-Afrika. I sitt brev av 17. februar 1904 skriver Lithman at han i egenskap av sin stilling så det som sin plikt «at ställa mig i spetsen för en insamling till de brannskadade». Lithman ønsket først å overlate pengene han hadde samlet inn, til den norske sjømannspresten, pastor Geelmuyden, som selv hadde startet en innsamling. Generalkonsul Ohlsson satte imidlertid som vilkår at de innsamlede beløpene skulle sendes gjennom ham. Lithman bestemte derfor at han selv skulle sende inn pengegaven, da han bare hadde handlet av menneskekjærlighet og «icke för at skörda beröm». Da konsul Lithman to uker senere leste i avisene at nøden fortsatt var stor i Ålesund, sendte han en sjekk på sitt eget firma pålydende kr. 5000,- til de brannskadde.
Cape Town, den 17. Febr. 1904
Till Hans ExcellensHerr Statsministern, Kristiania, Eders Excellens!
Jag får äran meddela, att, då jeg derfor af härvarand morgontidningar, det Ålesund helt och hållet brunnit ned, ansåg ja det vare min pligt att, i min egenskap af sydafrikansk Generalagent for Det Norske Veritas och de Norske Assurandörer, ställa mig i spetsen för en insamling til de brandskadade, i likhet med hva jag gjorde ved insamlingen för slägtingarne till de vid skeppsbrotten i Algora Bay i September 1902 omkomne skandinaviske sjömännen, och, till följd hvaraf jag i min skrifvelse af den 15. derpå följande Oktober till Departementet for det Indre hade äran iinsända £40.6.0.
Följande dag såg jag emellerid i tidningarna, att den Norske sjömannspresten Pastor Geelmuyden äfven hade börjat en insamling. Under sådant förhållande beslöt jeg genast att till honom öfverlemna, hvad jag redan hopsamlat, då jag ansåg honom vara en synnerligen lämplig person att taga saken om hand, hvilken dessutom hade godt om tid för att besöka sannolika subskribenter. Då jag emellertid hörde af Pastor Geelmuyden, att Generalkonsul Ohlsson hade gjort som vilkor för, att han skulle lemna et penningebidrag, det de insamlade beloppen skulle skickas genom honom, meddelade jag Pastorn, att jag nåste ändra mitt afsigt att tilställe den senare, hva jeg hopsamlat, och i stället ämnade sjelf insända det, da jeg endast hade handlat af menniskokärlek och icke för at skörda beröm. Som Herrar Thesend och Co äfven satt i gång en subskriptionslista och skickat en sin bokhållare rundt med den samme och jag erfor, att han icke fått nogåt af en del firmor, beslöt jag att personligen besöka dessa med det lyckliga resultat, att bidrag erhölles.
Jag får derför äran härjemte bifoga en i/. en sigtvexel å £46.14.0 på African Banking Corporartion Limited London, enligt min näri/. lagde subskriptionslista, hvilket belopp jag vördsamt anhåller att få besvära Eders Excellens med att öfverlemna till Vederbörande.
Med synnerlig Högaktning
Karl Lithman
Konsul för Venezuela