Art Nouveau‐ stilen vokste frem i det internasjonale ‐ ikke minst engelskinspirerte miljøet i Belgia i begynnelsen av 1890‐årene, men fikk sitt internationale gjennombrudd først på verdensutstillingen i Paris i år 1900. Stilen kalles internationalt Art Nouveau (ny kunst), men blir også kalt Jugend (ungdom) i Skandinavia og det tysk‐østerikske kulturområde. Stilen fikk ikke bare innflytelse på arkitekturen, men fornyet alle aspekter av kunsten. Plakatkunst, maleri, skulptur, smykker, tekstil, glass og møbler. Art nouveau eller jugend‐arkitektur har flere forskjellige uttrykksformer. Stilens ulike aspekter varierer, delvis avhengig av geografisk område og delvis tid, men der er også generelle likhetstrekk på tvers av skillelinjene. En av de bygningene hvor vi for første gang ser den nye stilen slå ut i full flor her i landet er i Henrik Bull’s Historiske museum (1897‐1902) i Oslo. Litt senere i 1909, stod Einar Oscar Schou`s Den Nationale Scene i Bergen ferdig. Et byggverk som betegnes som et av hovedverkene i norsk art nouveau arkitektur.
Karakteristika ved jugendstilen:
- Arkitekturen er preget av en dynamisk og plastisk behandling av bygningskroppen. Bygningsdelene har en glidende rytme, og ofte myk avrundning av bygningspartier.
- En forkjærlighet for asymmetri, det være seg i fordeling av bygningsmassen eller ved plassering av arkitektoniske elementer.
- Karakteristisk for linjeføringen er de buete linjene, enten slake kurver eller skarpe buer.
- Mye av stilens ornamentale formspråk har sitt utgangspunkt i naturen og dens formverden, enten det er i naturalistiske former eller i mer abstrakt utforming.
- Stilen har ofte en frodig dekorglede, hvor planteornamentikk eller nasjonale dragestilsornamenter (Norge) er fremtredende.
Norsk arkitektur i perioden 1900‐14 preges av flere parallelle strømninger. Flere stilretninger som vi delvis finner som forskjellige retninger side om side, delvis blandet sammen til synteser som av og til blir rent norske. Ved siden av art nouveau‐strømningen har perioden en klar nasjonalistisk tendens. Et forsøk på å lage en nasjonal trestil resulterer bla i varianter av dragestilen. Innen murarkitekturen griper man ideen om å kle offisielle og andre monumentale bygg med «Mor Norge» selv ‐ hele fasader dekkes med naturstein. Dette er også en internasjonal retning, som ser ut til å bli oppfattet som nasjonal i de land den fremtrer.
Jugendarkitekturen har satt spor etter seg i flere norske byer ved siden av hovedstaden. I Trondheim blomstret denne stilarten en kort periode i årene like etter hundreårskiftet med arkitektene Johan Osness, Karl Norum og Gabriel Kielland. Eksempler fra denne perioden er Osness’ Dahls fødselsstiftelse fra 1901 og Forretningsbankens gård, Søndregt. 10 fra 1907.
Den by som er best kjent for sin jugendarkitektur er likevel Ålesund. Etter bybrannen i januar 1904 lå store deler av byen i aske. Da den nye byen ble gjenreist i årene 1904‐06 var det i en helt ny drakt. Byen gjenspeiler art nouveauen’s varianter på en livfull og variert måte. Vi finner trekk fra den tysk‐østrrikske jugendstil med elegante slyng, amerikansk‐engelske innslag ved bruk av kvadersten og store buer, og til sist en middelalderinspirert retning med asymmetrisk fordeling av bygningsvolumene og trekk fra borgarkitektur, kombinert med dragestilens nasjonale ornamenter. Art nouveau arkitekturen hadde en relativt kort levetid i Norge. Nye krefter gjorde seg gjeldende like før første verdenskrig.
Jugend stilen fikk forskjellige uttrykk i forskjellige land. Spania har bla. sin helt spesielle Art nouveau variant med Gaudí’s arkitektur. I Skottland skapte arkitekten Charles Rennie Mackintosh en lineær utgave av stilen. Hovedeksponentene for jugend stilen i Østerrike var Joseph Maria Olbrich og Joseph Hoffmann.
Kilder:
Stephan Tschudi‐Madsen: «Veien hjem. Norsk arkitektur 1970‐1914″.
Norges Kunsthistorie bd.5 (1981).
Trond Indahl:»Slyng og stein».
Fortidsminneforeningens årbok 1984.