Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige for å si deg at i denne natt skal hele denne by legges i aske for de mange og store synder….
«…Således bodde der i et hus i Grensegaten en gammel mann som hadde bedt Gud om at det hus han bodde i ikke skulle brenne. Og han var så forvisset om at Gud ville høre hans bønn at han slett ikke ville ut. Da hans familie og husets øvrige beboere ikke delte hans tro, fjernet de ham med makt ut av huset. Men da ildhavet hadde gått over denne bydel, da viste det seg merkelig nok at alle andre hus rundt omkring var fortæret ned til grunden, men dette hus stod helt uskadd og står der den dag i dag, skjønt det var et trehus som alle de andre.»
Ved middagstid var ilden helt innpå oss. Jeg slo opp Bibelen og leste fra Sal. 91, mens flammer og røk omhyllet huset. Etter en stund reiste jeg meg og så utover. Det var bare glørhauger så langt øyet kunne se, men inne hos oss var det ikke varmere enn det er her i dag…..
Mannen som bodde i huset var Anders Nord, og han forteller historien på denne måten:
«Ja ser du, dagen før, den 22.januar kl. 13, da var jeg alene inne i stuen. Idet jeg ser opp blir jeg var en engel stor og lysende som stod midt på gulvet. Jeg ble med en gang så forferdet, og spurte: – Hva er det Herre? Men han sier:
- Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige for å si deg at i denne natt skal hele denne by legges i aske for de mange og store synder som drives i den. Men du har funnet nåde hos Gud, og du og din hustru skal ikke gå ut, og ikke bære ut noe av det som hører dere til, for alt det som bæres ut blir oppbrendt. Jeg skal bevare dere og intet ondt skal ramme dere.
Så sa han: – Er dere villige? Jeg svarte: – Ja, Herre. Så sa han: – Fred være med deg. Dermed løftet han seg opp og forsvant…
Da min hustru senere kom inn og jeg fortalte henne det som hadde hendt, ble hun aldeles ute av seg, men sa ikke noe…
Ca 2.15 på natten tordnet brannkanonen og samtidig brøt det løs et forferdelig vær, en ren orkan fra vest – himmel og hav stod i ett kok. Da kunne jeg fra vinduet se ilden langt der ute. Den delte seg i 14 – 15 forskjellige retninger, og med rasende fart kom den nærmere og nærmere. Min kone begyndte å bære ut det ene etter det andre, til og med gardinene. Til sist var det bare en tom seng og en stol igjen, og alt hun bar ut brant opp.
Ved middagstid var ilden helt innpå oss. Jeg slo opp Bibelen og leste fra Sal. 91, mens flammer og røk omhyllet huset. Etter en stund reiste jeg meg og så utover. Det var bare glørhauger så langt øyet kunne se, men inne hos oss var det ikke varmere enn det er her i dag…..»
