Høsten og vinteren 1906/07 var ei tung tid for folk flest i Ålesund. Sildefisket slo feil denne sesongen og i gjenreisningen etter bybrannen 23. januar 1904 stod fremdeles mye ugjort. «…der er mere nød blandt folk flest , end mange tror. ..» , -skrev «Søndmørsposten» ved årsskiftet.
Likevel fantes der nok mat i byen. Mer enn nok må det ha vært de som mente. For midt i blant den sultende befolkningen -rettere sagt i Latinskolens kjeller- lå der et bugnende lager av matvarer. -Og det paradoksale var at dette nettopp var tiltenkt de som nå måtte sulte! Med rund hånd hadde givere fra fjern og nær sendt sine bidrag – det være seg penger eller naturalia – til det brannherjede Ålesund. Likevel lå der altså fremdeles mat og råtnet i en fuktig kjeller nesten tre år senere .
Om årsakene til dette kan dessverre lite sikkert sies. Før vi henger episoden tilbake på lokalhistoriens fastspikrede knagg, vil jeg imidlertid førsøke å sette den i et større mønster. Dette ved å ta for meg utdelingen og da særlig den misnøyen som derav grodde fram. Men først tilbake til høsten 1906:
Den utbredte matmangelen på dette tidspunkt har nok hatt sine virkninger: Byens presse tok nemlig i sterkere ordelag enn tidligere til med mishagsytringer over de rådende forhold. Slike ble i særlig grad rettet mot en person, nemlig kommunens oppnevnte tilsynsmann over matlageret – og redaktør av «Søndmøre Folkeblad» – E. Sæter. I et forsøk på å dempe ned stadig mer larmende kritikere, besluttet Sæter å invitere sine aviskolleger med på befaring til Latinskolekjelleren. Denne fant sted 14. november, og dagen etter kunne «Nybrot » avgi følgende rapport til sine lesere:
… Den haareisende luft, som strømmet os i møde, da vi steg ind i den skumle kjælder, forberedte os paa, at vi kom til at faa se mangt. som ikke nettopp vilde bli morsomt (…) Først blev vi forevist et stort egefad fuldt af saft, som efter hr. Sæters udtalelse snart skulde vedrfares al retfærdighed. Derefter blev os forevist endel kasser som skulde indeholde hermetik . Midt i vor vei stod en bedærvet fisketønde og indgjed os al respekt medsin «fren»
Øyensynlig imponert over tingenes tilstand syntes heller ikke «Søndmørspostens utsendte å ha vært: «.. .Apropos rotterne, saa lad de til at ha turet ordentlig jul i nagle bønnesække i det sydostre hjørne. Det lad saaledes til, at rotterne har hat bedre smag end de mærkelige mennesker, som ikke har villet vide af bønnesuppe…»
Slike aviskommentarer satte for alvor sinnene i kok. Og i dagene som fulgte samlet det seg en etter hvert anseelig menneskemengde utenfor lokalet. De dristigste brøt seg inn, og slengte fordervet mat utover, « .. .under en aldeles uforklarlig jubel… ». -På denne bakgrunn fikk formannskapet fortgang i saksbehandlingen, og allerede 16. november var ryddemannskap på plass. Samme kveld tilspisset imidlertid situasjonen seg:
En stor og urolig mengde hadde samlet seg utenfor lageret . Politifolk kom til og forsøkte å spre de frammøtte, men uten hell. Istedet ble de møtt med steinkast, og to konstabler ble truffet. Brannvesenet ble så varslet, og rykket ut med sprøyter og slanger. -Og etter 4 timer med vedvarende spyling stilnet det hele av. Senere ble det foretatt flere arrestasjoner. I alt 11 personer ble siktet for å ha kastet stein og for å ha nektet å etterkomme ordre fra politiet . Det var imidlertid bare 4 av disse som ble dømt. og straffen varierte fra 37 dagers fengsel til 25 kroner i bot.
Matvareskandalen ble altså den beryktede dråpen som fikk begeret til å flyte over. Utallige artikler og leserinnlegg i byens presse disse årene pekte ganske entydig fram mot en slik «oversvømmelse». -Episoden var med andre ord utslag av en misnøye som hadde sine røtter langt dypere enn i Latinskolens kjeller, og som således kan betraktes uavhengig av de forhold som etter hvert kom til å råde der. Skal en finne spiren til denne misnøyen, tror jeg det er lurere å begynne gravingen i askehaugene til det som inntil 23. januar 1904 hadde vært en livskraftig kystby.
På under et døgn var store deler av byen brent ned til grunnen. Den kommunale administrasjonen var lammet, dokumenter, protokoller, bre v – alt var fortært av flammene. Den viktigste forbindelseslinjen til det som hadde vært byen og kommunen før brannen var imidlertid innt akt, nemlig menneskene. Med et eneste unntak hadde Alesunds befolkning overlevd katastro fen. Således også de folkevalgte og kommunens ansatte. Mange av disse hadde imidlertid gjort som flertallet av inn byggerne: flyktet ut til distriktet og innlosjert seg hos slekt og venner.
Mange var likevel tilbake. Og allerede 25. januar lyktes det å tromme sammen et nær på fulltallig forma nnskap til møte i dampskibsselskapets stadig like hele kontor. Her ble -som første sakvedtatt oppføring av midlertidige brakker til offentlige kontorer. Den vekt formannskapet la på administrasjonens kontinuer lige eksistens ble m.a.o. tidlig markert. Møtet vedtok også å sette ned en huslydskomite. Denn e fikk « . ..Bemyndigelse til at anvende de fornødne Midler til Opførelse af Barakker for Arbeidere og Fiskere paa billigeste Maade for Kommunen under mest mulig Paakaldelse af Offervillighed …» Leie skulle fastsettes senere. Komiteen ble videre pålagt å se til at disse holigene ble benyttet av «.. .Personer der personlig udfør er Arbeide og Kvinder der personlig fore staar deres fælles Husholdning…» Forøvrig skulle kvinner og barn anbringes utenfor byen. -Noe komiteen også mått e se til. Det er forøvrig ikke kjent om hvorvidt slike tiltak vakte motstand blant den gjenværende del av befolkningen. Forh olden e tatt i betr aktning må de nok stort sett ha blitt betrakt et som nødtvungne.
27. januar trådte så et sterkt amputert bystyre sammen. I alt 15 av de 52 plassen e stod tomme. De resterende vedtok imidlertid uten forbehold forsamlingens beslutningsdyktighet, «… uagtet Mødet ikke er lovlig indkaldt… ». Etter forslag fra ordfører Frisak ble det de rette r -so rn bystyrets første sak etter brann en- beslutt et å sende et gratulasjonstelegram til keiser Wilhelm, «… hvis Fødsel sdag det er i dag …». -D ette hadde utvilsomt sammenheng med at det tyske hjelpeskipet «Prinz Heinrich» hadde ankret opp på havna dagen før. Om man ser dette vedtaket i lys av møtets videre gang, tror jeg likevel denne ep isoden må ha stilt bystyret i et litt underlig lys. Etter å ha ove rlatt til magistrat og ordfører å finne høvelige ledere til å forestå utdelingen av mat og klær -blev forsamlingen nemlig enige om å sette seg selv ut av drift for ei tid. Dette gjaldt med unnta k av de saker, «…som paa Grund af Bevilgningernes Størrelse eller Art af Forrnannskabet findes paakrævet at forelægge….. For å sette det hele litt mer på spissen : Først altså graulere keiseren, derne st overlate styringen til forrnannskapet. Begrunnel sene var rimelige nok: For det første den omfatte nde og sårt tiltrengte hjelpen fra Tyskland. For det annet et sterkt redusert bystyre: Det nesten fulltallige forrnannskapet ble vel vurdert som et mer effektivt alternati v under de forhold som forelå. I ettert id må vel begge begrunnelsene sees som forståelige. Samtide n var imidlertid ikke udelt enig. Under de knappe 4 måneder hvor byen ble styrt uten bystyret ble det nemlig gjennom pressen uttrykt sterk misnøye med ordningen. -Noen organisering av pressgrupper eller andre aksjoner -bortsett fra protester fra fagforen ingene- fant likevel ikke sted. Ordningen varte vel ikke lenge nok til at noe slikt skulle finne særlig gode vekstvilkår blandt befolkningen.
Innbyggern e hadde da også evig nok med daglige: Mat kunne skaffes så det rakk, klær var det noe verre med -for ikke å snakke om tak over hodet ! Manglene må ha slitt hardt på de som var igjen i den utbrente byen -og samtidig var avisene mest opptatt av å skildre de mange og store gavene som var blitt brannofrene til del. Det journalistene ofte utelot var at kommunen stod som mottaker av det meste. -Og formidlingen derfra gikk nok ikke så knirkefritt somgiverne må ha regnet med. Det oppstod i alle fall snart strid om kommunens rolle som forv alter og forde ler av midlene. og denne virket splitte nde innad blant befolkningen såvel som blant de ulike kommunale organer og tjenestemenn .
I et forsøk på å skjære gjennom konflikten lanserte amtmannen -Alexand er L. Kielland- et forslag som i korthet gikk ut på å de le ut 50 kro ner til hver voksen person som hadde lidd tap under brannen uavhen gig av inntekt eller formue. Forslåget vakte livlig debat t. dels langt utenfor byens grenser. -Og formannskapet tok opp hansken ved å invitere sammen byens prester. magistrat. politimester. fagforeninger samt amtmannen selv for å drøfte prinsippene for utdelingen. Møtet fant sted i Godt emplarlosjens lokaler 19. april. Amtmannen hadde imidlertid meldt forfall. og deltakern e ble derfor enige om å utse tte debatten omkrin g hans forslag. Trass i dette kom diskusjonen likevel til å bølge høyt den ne tirsd agskvelden.
Forsamlingen delte seg snart i to hovedsyn: De som gikk inn for direkte utdeling til bra nnofrene snares t mulig. og de som mente at pe ngegavene i første rekke burde anvend es til kommunale oppgaver. De rmed ville midlene komme hele befolkningen til gode . ble det hevdet . Hovedtalsmann for dette synet var stadsingeniøren. Johs Solem. På mot satt fløy stod blant andre en av pionerene i den lokale ar beiderbevegelsen. steinarbeideren Erik Petter son. Hans hovedsyn var at
…Folket var Kommunen , derfor ved at hjælpe Folket hjælpes Kommunen (… ) Givernes Hensigt var at afhjælpe den øieblikkelige Nød, derfor maatte mindst I Million uddeles straks, saa Folk fik begynde at bygge paa Tomterne …
Solem påberopte seg også givernes hensikter som stø tte for sitt stan dpunkt:
« …Mange af Giverne der har et videre Syn. havde uten Tvil tænk t paa Kommunen . medens der ogsaa fandtes en Del sneversynte , som først og fremst tænkte paa Klær og Mad for de Nødlidende…»
Forøvrig mente stadsingeniøren at «…Kommunen var den mest Brand lidte…» Solems syn ble støtte t av flere talere. f.eks P.D. Stafseth. Han ville anvende 1/4 av de innkomne pengene til vannledninger og dampsprøyte: «…Nu er Assuranceselskaberne ræd Aalesund. dette maatte man se at forebygge…» Møtet munnet ut i et løfte fra ordfø reren om at de ulike meninger som var kommet fram ville bli tatt hensyn til når formannskapet « .. .saa snart som mulig ville ta Bestemmelse i Sagen…»
Allerede 5. mai ble en slik beslutning fatt et : Beløpen e skulle være 50 kro ner for voksne og 30 for barn som ennå ikke var konfirmert. Forutsetningen var «Bopæl i afbrændt Hus eller Fartøi under Branden … » , samt ikke over 10.000 kroner i formue eller 2.000 kron er i årlig inntekt.
Dette vedtaket hadd e utvilsomt som utgangsp unkt amtman nens for slag, men må samtidig sies å ha tatt rimelige hensyn til de syn som var kommet fram på møtet i Godtemplarlok alet. Noen avgjørelse angående avsetting av midler til kommunale formål ble ikke tatt. Her har trolig formannskapet ønsket å skyve fra seg ansvaret i og med at det ba departementet sette ned en komite til å ta seg av de overskytende midlene. Konsekvent var formannskapet imidlertid ikke. For allerede på sitt neste møte -lO. mai- ble det vedtatt å anvende en del av de innkomne pengene til bygging av sykehus.18) På dette tidspunktet var forøvrig pengegavene kommet opp imer enn 200.000 kroner.
Som vist innledningsvis var det likevel ikke fordelingen av pengegavene som kom til å skape størst strid:
… Det er jo naget som en og hver kan læse sig til, at store Gaver baade i den ene og den anden Form daglig strømmer ind fra heihjertede Mennesker. Til disse Gaver ser man ikke naget. Den almene Mand her i Aalesund faar ikke andet af disse Gaver end nagle elendige Filler til at dække sit jordiske Støv med -og mange faar ne ie sigmed intet
Kommentaren er et eksempel av mange på en voksende misnøye over måten kommunen håndterte utdelingen av naturalier på, slik den stadig oftere du kket opp i pressen vinte ren og våren 1904. Den direkte bakgrunn i dette tilfellet var den kommunale bekledningskomiteen s vedtak om foreløpig å utelukkende dele ut brukte klær. Denne misnøyen gikk på tvers av trad isjone lle politiske og sosiale skiller. Likeve l klarte ingen av byens aviser -heller ikke den ferskeste, arbe iderorganet «Nybrott»- å fange opp all misnøyen blandt de brannlidte. Konkret bevis her var eksistense n av «Rodhuggeren», med und ertittel «Organ for de virkelig brandlidte i Aalesund ». Det er få opplysninger som finnes om foretaket. Kun et eksemplar eksiste rer.2l) Avisa kom ut med minst 4 nummer i 1905. Nr. 4 -8. april 1905- fort alte at den kom ut en gang i uka, at den ble redigert og gitt ut av A. Myklevand, samt at «GjærdesBok- og Rotetrykkeri» i Volda stod for trykkingen . Opplaget var hele 2.000 eksemplar og målsettingen var ikke mindre ambisiøs:
Rodhuggeren vil efter evne søge at rodhugge alt som er Skjævt og urigtigt i samfundet, den vil arbeide for sandhed og ret og altid tage de forurettede proletarers parti. Specielt vil bladet arbeide for at bringe lys i det mørke som omgiver behandlingen af de brandlidtes midler og om mulig ved en radikal skrivemaade fremtvinge en injurieproces for derved at faa forvaltningen af midlerne prøvet af domstolene
Tanken om rett slig behandling av utdelings-saken er særlig interessant i denne sammenhengen. For om «Rodhuggeren» trolig ikke ove rlevde 1905, var dette det kravet som misnøyen ette r hvert skulle komme til å munne ut i. -Et krav som heller ikke forduftet sammen med stanken fra Latin skole- kjelleren høsten 1906: Et år senere ble det nemlig innkalt til et massemøte av brannofre og byeris myndigheter. Forøvrig uten at noen rep resentanter for sistnevnte gruppe møtt e fram. Initiativtaker til møtet var en komite med utrettelige Erik Petterson i spissen. Bakgrunnen for komitedannelsen har sannsynlig vært følgende: 18. desember 1905 hadde Justisdepartementet sendt ei oppfordring til de kommunale myndighetene om å legge fram en oversikt over de pengegaver som var kommet inn og hva disse var blitt brukt til. Etter ytterlig ere påtrykk fra amtmannen ble det nedsatt en revisjonskomit e. Resultater herfra lot imidlertid vente på seg. -Og den utålmodighet som dette skapte fikk dermed ca. 70 stykker til å møte fram 13. oktober 1907: Petterson holdt ei engasjert innledning der han forl angte regnskapene lagt på bordet straks. Han fikk bl.a. støtte fra frukthandler Jacobse n, som forøvrig la til at « .. .det ikke kunde siges med hel ret, at den almindelige mand var umyndiggjort straks efter branden. Men fra det øieblik, Statsraad Vogt og magistratene hadde faat stukket hoderne sammen, var umyndiggjørelsen der.. .»
Jacobsen avsluttet med å kreve at disse ble avsatl. Liknende meninger kom fram i flere innlegg. I tillegg ble det slått frampå om at det burde reises sak mot kommunen. -Og møtet munnet ut i et vedtak om å samle inn penger til « .. .reiseud gifter for en mand , der skal søge juridisk assistance for de brandlidte, hvorved de kan bli sat i stand til at skaffe sig beskjed om forvaltningen af de til dem innkomne midler… » 60 kroner kom inn, og for disse pengene dro Petterson til Kristiani a, Her tok han kontak t med advokatene Bonnevie og Puntervold . Disse sa seg villige til å føre saken. « …såfremt de fik bemyndigelse hertil af Aalesunds brandlidte eller en del av disse…»
Disse opplysningene ble lagt fram på et nytt massemøte i slutten av november. Hele 185 sluttet denne gangen opp om saken. Siden sist var det imidlertid blitt opplyst fra kommunalt hold at revisjonskomiteen kom til å offentliggjøre sin rapport i nærmeste framtid. Hvorvidt dette var sagt for å slippe unna en eventuell rettsak. kan man selvsagt spekulere på. Om dette ikke var tilfellet er det i alle fall et tankekors hvorfor opplysningene kom fram nettopp på dette tidspunktet – all den tid det skulle komme til å gå ytterligere to år før revisjonskomiteen i virkeligheten kunne avslutte sitt arbeid. Men dette var selvsagt ukjent for møtedeltakerne. Og i tro på en snarlig offentliggjøring ble man enige om foreløpig å droppe hele saken. Således fikk de kommunale myndighetene den ro omkring utdelingsspørsmålet som de utvilsomt ønsket. Avisene tapte sin interesse for saken. Den var tilsynelatende i ferd med å bli glemt.
Unntaket her som så ofte ellers het imidlertid Erik Petterson: For to år senere -21 november 1909- sørget han atter en gang for at kritiske røster lar seg høre mellom Godtemplarlokalets vegger. Denne gang telte forsamlingen 30 personer. Hovedkravet var fremdeles: Regnskapene på bordet! Flere talere tok også opp igjen tanken om å gå til rettsak. Det ble imidlertid ikke fattet noen konkrete vedtak. Fraværet av kommunal respons på tidligere anmodninger -samt den lave oppslutningen om møtet- har vel gjort sitt til at deltakerne så liten vits i å kjempe videre. Ved fremdeles å komme sammen nesten 6 år etter brannen fikk imidlertid utdelingsopposisjonen markert sitt stadige nærvær. Nettopp dette kan det ha vært som nå ga resultater: Før året var omme ble nemlig revisjonskomiteens rapport -samt bemerkninger fra kommune, amtmann og stat- delt ut gratis til samtlige husstander i byen. Den kritikk rapporten rettet mot regnskapsførselen -eller rettere den totale mangel på sådan- var sterk og entydig:
Om regnskapet til den komiteen som hadde stelt med utdelingen av pengegavene, het det f.eks.:
.. .Den kommunale Uddelings Regnskab udmerker sig, som de øvrige Regnskaber vedrørende de Brandlidtes Midler, ved et utroligt Slurveri og tilfredstiller ikke de tarveligste Fordringer til et Regnskab »
Om magistratens regnskap ble det bl .a. uttalt at det var i en «…mislig Forfatning, idet der nærmest maa siges intetsomhelst Regnskab at foreligge…» Angående utdelingen av mat og klær hadde revisjonskomiteen denne anførselen:
…Til at afgive nogen Kritik over Uddelingen af de i Naturalier indkomne Gaver savner Revisionen det fornødne Materiale. Kun vil Revisionen udtale, at det var sørgelig at se, i hvilken Tilstand de Madvarer befandt sig, der ca 3. Aar efter Branden fremdeles henlaa i Latinskolens Kjælder…
Således ble summen av all den kritikk som var reist mot myndighetenes disponering av gavemidlene kanalisert inn i revisjonsrapporten. Likevel fant verken amtmannen -som på dette tidspunktet var blitt B.Kildal – eller Justisdepartementet grunn til videre gransking av saken. Amtmannen hadde forøvrig også gått imot offentliggjøring av selve rapporten. Han mente
…at lite eller intet vilde være vundet ved offentliggjørelse, hvis nærmeste følge formentlig vilde være en opblussen af en bitter, men ufrugtbar strid…
Denne frykten viste seg imidlertid å være totalt ubegrunnet. Dette hadde nok mange årsaker. Hovedsaken var vel rett og slett det faktum at en ny by hadde reist seg. En by delvis befolket av nye mennesker. Fordyringen som murtvangloven førte med seg kan ha vært en av faktorene som trolig var med på å endre bosettingsmønsteret noe . -Og dette kan igjen ha gjort sitt til å dempe ned striden. -Men framfor alt den nye byen i seg selv: Ruin ene. sult og nød var ute av synsranden -og nok derfor også ute av tankene til mange av de som hadde gjennomlevd dette.
Byens ledende menn hadde gjort sine feilgrep, men ved å henvise til resultatene av gjenreisingen , hadde de nok argumenter til å stagge enhver kritisk røst. For med en sik by, hvem ville egentlig tilbake til den gamle -enn si, turde høylytt gi uttrykk for noe slik?