«…under lydelig hulken»
«Det folk som endnu var tilbake i den nedbrændte by, sprang op på nærmeste haug eller forhøining og så med tårer i øinene, ja under lydelig hulken, de mektige kolosser gli ind med hjælp til de brandlidte.»
Dette er noen linjer fra ei skildring av ankomsten til de tyske hjelpe-skipa, gjengitt etter Kristian Bugges Ålesundshistorie. Det skjedde allerede tirsdag den 26. januar om formiddagen. Da kom i alle fall den første båten og ankret opp på Valderhaugfjorden utenfor Skansekaia.
Det er lett å la seg overbevise om at det må ha vært et betagende syn å se «de svære kolosser» gli inn på Valderhaugfjorden. Men de kom ikke samtidig, det var mange timer mellom ankomsten til hver av dem. Panserkrysseren «Prinz Heinrich» kom i tolvtida på formiddagen tirsdag den 26. januar, passasjerbåten «Weimar» og immigrantskipet «Phønicia» kom om natta mellom tirsdag den 26. og onsdag den 27. januar.
«Phønicia» gikk forresten på grunn på Aspevågen, kanskje rett utenfor elektrisitetsverket – «infolge Ungeschicklichkeit des Lotsen» – altså som følge av losens udyktighet. Men skipet ble snart trukket av grunnen av Søndmøre Dampskibsselskabs «Hjørungavaag».
«Jeg behøver vel ikke at tilføie, at det kun var et ondskabsfuldt Rygte naar det fortaltes, at Kapteinen eller Søndmøre Dampskibsselskab tænkte paa Betaling for Avslæbningen», skriver amtmann Kielland i telegram til Justisdepartementet den 31. januar.
«Prinz Heinrich» kom fra Hamburg med blant annet åtte leger,medisiner og to tusen ulltepper. «Phønicia» kom også fra Hamburg med leger, sykepleiersker, mat for småbarn og annen viktig proviant. «Weimar» kom fra Bremerhaven med et helt saniterkorps, mat til flere tusen mennesker, tepper, klær, medisiner og forbindingssaker.
Stor aktivitet i Tyskland
Allerede søndag den 24. om formiddagen hadde «Prinz Heinrich» kommet seg av gårde fra Hamburg. Og den gikk, som det heter i forskjellige kilder, «med paaskyndet fart» nordover. Om ettermiddagen samme søndagen var også de andre båtene på veg mot Ålesund. Men før de var kommet seg av sted, hadde det foregått ei svært hektisk klargjøring av båtene. Sånn som med D/S «Weimar», tilhørende rederiet Norddeutsche Lloyd, berettet om i Berliner Tageblatt, seinere gjengitt i norsk oversettelse i Bergens Aftenblad.
Jo, det var først henimot klokka ni om kvelden den 23. – branndagen – at melding om Ålesunds store ulykke og ordre fra keiserlig hold om hjelpeaksjon, kom fram til ledelsen av rederiet i Bremerhaven. Da var folk gått hjem for kvelden, både fra kontor og pakkhus i havna. Og ikke var det noen båt ledig til oppdraget heller, så den de måtte ty til – «Weimar» – var til maskinoverhaling. Men tyskerne satte i gang:
«Imidlertid var Ilbud afsendt rundt omkring i Byen for at kalde sammen de forskjellige Kontorpersonaler. Andre bud løb rundt til Arbeiderformændene i Arbeiderkvarterene. Mange arbeidere var samlede dels i Møder, dels i Festlige Tilstelninger. Ikke før var Situationen forelagt dem, før hundreder erklærede sig rede til Arbeide.»
Man henvendte seg til handelsfolk i Bremerhaven og ba om hjelp. Og dessuten – «maatte alle i Havnen liggende Skibe give, hvad de kunde undvære, af sine Forraad». Innlastingen ble organisert etter hvert som arbeidsfolket innfant seg. Og klokka halv ett om natta la «Weimar» til kai i Keiserhavnen. Samtidig rullet de første vognene med brød, melk, flesk og andre levnetsmidler fram til båten, alt mens det fra lektere ved skipssida ble lastet inn det som var rekvirert fra båter på havna. Damperen lignet snart ei maurtue.
Tilsynelatende uuttømmelige forråd av alle mulige slag strømmet uavlatelig inn, mens kullvogner i endeløse rekker lot sitt svarte innhold forsvinne i skipets bunker. Da morgenen grydde, kunne offiserer, embetsmenn og arbeidere med stolthet se tilbake på sitt verk. En ny stab arbeidere rykket inn og fikk snart gjort ende på arbeidet.
Befolkninga i Bremen ble oppfordret til å gi det de kunne unnvære – «og snart saaes vogne af alle slags – lige til Barnevogne manglede ikke – i ilsom Fart til Nord.Lloyds Pakhuse, hvor Klæder, Senge m.m. blev afleveret. En storartet Imødekommenhed vistes af den jødiske Udvandrerkomitè, der stillede ikke mindre end 40 Kister Klæder til Forføining.» Klokka ett på dagen satte så den store damper seg i bevegelse og la seg ut på reden – «endnu en sidste Mønstring, og Kl. 3 præcis kunde Skibet lette Anker og for fuld Damp stevne nordover til de haardt betrængte og ulykkelige i den lille norske Kystby.
Ombord i de tyske båtene
«Aalesunds By, rige og fattige – alle stænder – iler til den duftende Kjødsuppe paa de tyske Skibe.» Ja, de tyske båtene ble hjertelig mottatt i Ålesund. Og det de brakte med seg – «har fyldt den ulykkelige By med Glæde og Tilfredshed.»
De siterte setningene er hentet fra Aftenposten. Avisa beretter fra Ålesund at små motorbåter frakter «overfyldte Barkasseladninger» ut til de tyske båtene. Der var menn, kvinner og barn i ynkelig forfatning. Forfrosne, bleke og dårlig kledte, med preg av sult og savn, kom de opp til de dekkede bord. Der fantes blant de mange tusende nesten ingen, som hadde smakt varm mat siden branndagen. Frysende kom de ned i de oppvarmede rom, hvor der etterhånden servertes ferskt kjøtt, suppe, erter, kjøtt og flesk. Store ladninger hvetebrød, som anbragtes til hver plass, «ble mottaget med Glæde».
Og forsynt med alskens levnetsmidler, mette og tilfredse, forlot massen de elskverdige verter. 2.500 mennesker ble forpleid på «Phønicia», 1.500 på «Weimar». «Tusind Kvinder og Børn ligger inat paa «Fønicia» og 20 Syge. Og paa «Weimar» har en mengde af de saakaldte konditionerede Klasser faaet et mer end elegant Nattelogi. Men ikke mer enn halvparten av sengene ombord ble benyttet, kan vi lese i Aftenposten. Og ellers var det rørende å se – «hvorledes de Brandlidte glædede sig til en god Seng i varme Rum».