Spørsmål om murtvang

Lovgivingen på bygningsområdet her i landet hadde fulgt to ulike prinsipp: det var dels gitt generelle, allmenne bygningslover og dels særskilte for enkelte større byer. Bygningsloven av 1845 og loven av 1896 var allmenne og gjaldt alle byene i landet utenom Kristiania, Bergen og Trondheim . Så sent som i 1896 var tre fortsatt det vanligste bygningsmaterialet i byene så vel som på landet. 1896-loven inneholder ikke påbud om murbygninger, men innen den var ferdig utarbeidet , hadde gjentatte av byene gjennom særskilte byggeregler med kongelig bekreftelse vedtatt murtvang for større eller mindre deler av vedkommende by.

Fra 1845 var det innført murtvang i Kristiania, Bergen og Trondheim. Før Ålesund brant i 1904 gjaldt slik delvis murtva ng også i Fredrikshald, Fredrikstad, Sarpsborg , Moss, Drammen, Tønsberg , Sandefjord, Lar avvik, Porsgrund, Skien, Kragerø, Arendal, Grimstad, Kristiansand, Haugesund, Narvik. 10 ) De alvorlige følgene av brannen i trebyen Ålesund 23 / 1 1904 sette fortgang i Stortigets næringskomite nr. 2 sin tidligere påbegynte utarbeidelse av et «Forslag til byggeregler for byerne udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem», hvor «Murtvang i den centrale del af byen» sto under punkt 1 .Dern foreliggende proposisjonen markerte således det første fullstendige omslaget i vår vanlige lovgjeving om bygningsstellet i byene. Det skulle bevirke et totalt systemskifte, da murhus heretter skulle utgjøre den vanlige bygningstypen i byene. Trehus kunne bare tillates oppførte etter dispensasjon eller særlige vedtak .

Fremlegget til murtvanglov ble kjent i Ålesund knapt tre uker etter brannen og de kommunale myndighetene utarbeidet forslag om hvor i bven grensene for murbygninger skulle gå. Fremlegg til murgrenser lå klart til votering i kommunestyret 28/4 1904 .

Ideen om murtvang vekket straks sterke negative reaksjoner hos representanter for næringslivet i byen. På grunn av næringsstrukturen fryktet de fatale følger for fiskerinæringen om sjøbuene skulle oppføres av mur.

Formannskapet støttet dem i dette. Sammen med en inngående forklaring fra Aalesunds Handelsforening på hvorfor det ville bli vanske!jeg å gjennomføre murtvang for sjøbuder, ble formannskapet sitt uttale om uheldige konsekvenser for byen om bare murbygninger kunne reises i det sentrale hamneområdet sendt til Odelstinget og videre til regjeringen.

De lokale myndighetene sin holdning ble uttrykt slik:

«Formandskabet nærer ængstelse for, at skal murtvang indføres her i byen ved opførelse af sjøboder, vil dette blive en for byens hovednæring - fiskeribedriften - skjæbnesvanger foranstaltning.» 

Da spørsmålet om murtvang ble sett på som avgjørende for det framtidige næringslivet i byen, ble det vedtatt i formannskapet å sende en deputasjon til departementet i Kristiania for å forhandle om murtvangsaken. Ordfører Henr. Frisak ble formann.

Loven ble vedtatt av Stortinget 19. mai 1904 og skulle gjelde straks . Denne loven - murtvangloven - bygde på bygningsloven av 27/7-1896, og gav klare regler for hvordan bygninger i sentrale bystrøk skulle være . Utenom forbudet om bruk av tre, ble 15 m lovlig maksimumhøyde på husene, og bare fire etasjer kunne innredes til oppholdsrom eller til varig opphold. Da var kjeller og loft medregnet.

Trass i harde protester og søknader om dispensasjon, fikk murtvangloven likevel direkte og avgjørende innvirkning på arkitekturen i Ålesund . Ønsket fra lokalt hold om unntak for sjøbuene ble ikke imøtekommet. Alle bygninger skulle oppføres i mur i den sentrale bydelen, som nå også ble kalt murstrøket.

Artikkel fra "Arkitektur i Ålesund 1904-1907" - Helga Stave Tvinnereim 1981