Brannen brøt ut på Aspøya, i Aalesund Preserving Co.s fabrikk, som lå der Nedre Strandgate 39 ligger i dag. Klokka kvart over to om natta, den 23. januar 1904, kom det første brannsignalet inn til brannstasjonen på Lihaugen. Brannen herjet utover natta, formiddagen og ettermiddagen før den måtte gi seg.  Årsaken til brannen var uforsiktig omgang med ild. Det er i alle fall den forklaringa som har blitt vanlig etter hvert. Ingen blir dømt eller straffet for noe i forbindelse med Ålesundsbrannen, men det snakkes en stund om ildspåsettelse og svindel, men ryktet dør hen etter hvert. Brannen slutta like vest for det som i dag kalles Brusdalshagen, det vil si Borgundvegen 39. Det siste og østligste huset som brente, sto der Borgundvegen 37 står i dag.

Det blåste sørvestlig storm med orkanbyger. Ut på dagen gikk stormen over på mer vestlig og nordvestlig kant. Regnbyger. Ca 850 hus ble flammenes rov, og etter brannen stod det igjen ca 230 hus innenfor bygrensene. Ca. 10.000 mennesker bodde i brannområdet, og de aller fleste av disse mistet hus og hjem og mesteparten av sitt jordiske gods. Kun ett menneske omkom, ei eldre dame som ironisk nok bodde som nærmeste nabo til byens brannstasjon på Lihaugen. Hun het Ane Heen og var 76 år gammel. Folket som flyktet ble stuet sammen i våningshus og uthus i områda der det ikke hadde brent, særlig innover Nørvøya og i Borgund. Seinere blir de spredt omkring i distriktet.

Rikelig med hjelp kom til Ålesund fra fjernt og nært i Norge og i utlandet. Mye av den gode hjelpa ble imidlertid fullstendig overskygga av det Tyskland, i Keiser Wilhelm II’s navn, sendte nordover. Han var den som stjal showet. Gjenoppbygginga av Ålesund kom i gang for fullt ut på høsten 1904. Og allerede tre år etterpå – i 1907 – var mesteparten av den utbrente bykjerna gjenreist.