Ild som knitrer og freser. Flakkende flammer. Vindusruter som singler. Hylende vind. Svarte skygger av løpende mennesker. Rygger som bøyer seg. Ansikt med sotstriper og svidde øyenbryn. Taksteiner deiser i gata. Koppestell kastes ut av vindu og går i knas i bakken. Ei kåpe holder på å ta fyr. En mann med brannsår på haka stikker en bunke svidde pengesedler i lomma. Båter driver av på havna, en mann hever ei øks og druser den av all kraft mot skutesida så sjøen fosser inn. Fortøyninger sliter. Stumpene av ei trosse blir tatt av ei vindrosse så den flagrer i lufta. Dører slamrer. Brennende trestykker fyker som fakler gjennom lufta. Gardiner står som små, revna segl ut gjennom knuste vindu. Folk med bylter av klær i hendene haster gjennom gatene. En mann strever vaklende med å bringe et maleri i sikkerhet bak en kjellermur. En mann fekter vilt med armene i været. Hatter blir feid av hoder.
Det er i den mørke, stormende vinternatta det begynner. Og det er mye mørke utover morgenen også. Så demrer det et grått og røyksløret lys framover formiddagen. De som ikke allerede hadde kommet seg ut av byen, kunne litt etter litt skimte nakne, svarte skorsteinspiper. Det gløder og ryker i ruinene. Kransen av sjøbuer langs havna er snart totalt utbrent. I østre del av byen brenner det for fullt.
Den som har krefter til å løfte blikket fra ild, røyk og ruiner, kan se at det på fjorden nord og sør for byen bryter frådende bølger over gråe skjær og steinstrender. Lenger ute skummer havet i stormen og orkanen. Ut på ettermiddagen har igjen januarmørket lagt seg over byen og Brannen. Det lyser rødlig i ildsluene i husa i indre bydeler. Røyklukta har overtatt for byens berykta fiskelukt ... .
Forestillingene våre om Brannen, hundre år etterpå, kan neppe bli rettferdig overfor all den redsel og savn som må ha oppstått. Det må ha vært mye mer sorg og ulykke i dette enn vi kan klare å oppfatte. Det må ha vært mer gråt enn vi kan klare å fange opp gjennom alt det som blir fortalt. Med det samme var det ikke lett å skjønne hva som hadde foregått. Verken de som sto midt oppe i dramaet eller de som befant seg i trygghet langt vekke fra hendelsene, kunne ha noen skikkelig oversikt. Det kan fortelle litt om den hektiske og febrilske stemninga som måtte ha preget Ålesund under Brannen og like etterpå, at det i ei melding i ei trondhjemsavis heter: «Bare Havnen staar igjen.» Og en dansk journalist finner det nødvendig å slå fast: «Fjeldene staar, - de er blot sværtede og svedne.»
Norsk Telegrambyrå kan den 24. januar rapportere fra Brannen: «Det regnede Ildfunker saa store som en voksen Mands Næve.» Og når det gjelder det som står igjen av byen, kan byrået slå fast: «Kun nagle Høkerbutikker og et Bageri gjenstaar.» Allerede om formiddagen lørdag 23. januar begynte telegramma fra den brennende byen å tikke inn til avisredaksjonene landet over. Ålesund brenner! Hele byen legges i ruiner!
Hovedbudskapet i avismeldingene som gikk ut var klart og riktig. Enkelthetene i dramaet var det derimot vanskelig å få oversikt over. Verken første, andre eller tredje døgnet brakte noe skikkelig svar på hvordan ilden hadde utviklet seg. Hva sto der egentlig igjen av hus? Hvor stor var panikken? Og hva var det rette svaret på det aller viktigste spørsmålet: Hvor mange menneskeliv hadde gått tapt? Det kommer etter hvert en veritabel flom av meldinger. Ålesund blir midtpunktet for oppmerksomheten til presse og telegrambyrå i flere uker framover.
Ferske reportasjer fra den nedbrente byen befordres raskt i trykken. Journalisters sanseinntrykk blir gjengitt. Noen av dem som opplevde Brannen blir intervjuet. Rykter om ildspåsettelse blir brakt til torgs sammen med rykter om flere drepte på grunn av ild og varme og nedstyrtende murer. Det skumles om tyveri av annenmanns gods i skjul av ild og røyk.
Heller ikke mangler det på følelsesmessig gripende beretninger fra folk som sto midt oppe i hendelsene. Ikke så rart, når vi tenker på intensiteten og dramatikken som dirrer gjennom denne tragedien, heile tida med levende mennesker midt oppe i alt sammen.
